Naturen som styrke: En personlig reise i kampen mot kreft

Vår ressurssterke økonomisjef Carina har opplevd kreft på nært hold. Moren hennes døde av tykktarmskreft da Carina var 23 år gammel. Tolv år senere ble hun selv rammet av brystkreft. I den nærmeste kretsen har flere venner og bekjente fått kreftdiagnoser, med ulike utfall. Hennes beste venninne Karin gikk dessverre bort i sykdommen. Til tross for disse prøvelsene har Carina aldri latt kreftens tunge skyer holde henne tilbake.

-Da jeg fikk kreft, ble jeg operert, og som en konsekvens av det ble jeg svært svak i høyre arm. Jeg klarte ikke lenger å gjøre noe så enkelt som å åpne en dør. Fysioterapeuten spurte hva jeg pleide å gjøre på fritiden. ’Ridning,’ svarte jeg, det hadde jeg holdt på med i ti år. ’Det må du nok dessverre slutte med,’ sa fysioterapeuten til meg. ’Jævla kjerring,’ tenkte jeg da. ’Det skal vi nok se på.’

- Så jeg begynte å gå lange turer i skogen, og mens jeg gikk, gjorde jeg armøvelser. Jeg beveget armene fram og tilbake, til sidene og i sirkler – alt mens jeg forbannet fysioterapeuten. Hennes negativitet ble til noe positivt for meg, fordi det trigget meg til å få tilbake styrken. I dag har jeg full bevegelighet i armene.

Carina har alltid vært aktiv og glad i å være i bevegelse, og har løpt og trent mye ute i naturen. Som barn var hun ofte med moren på bær- og soppturer i skogen. Naturen har vært en naturlig del av oppveksten hennes, så det føltes naturlig å søke seg til skogen under kreftreisen. Turene ble en form for rehabilitering, både for kropp og sinn. For å få selskap på skogsturene skaffet hun seg en border collie som ble både en trofast venn og en lydighetshund på elitenivå.

- Vi konkurrerte en del. Mange advarte meg mot å skaffe en så aktiv hund som en border collie. 'Hvorfor kjøpe en racerbil når du klarer deg med en folkevogn?' sa de. Men jeg ville jo ikke ha en folkevogn – jeg ville ha en racerbil.

Kreften fikk Carina til å endre perspektiv på livet. Det ble viktig for henne å rekke alt hun ønsket å gjøre. Helt siden barndommen hadde hun drømt om å bo på landet, og i 2005 dukket muligheten opp til å kjøpe en gård utenfor Värnamo. Resten av familien var ikke like entusiastisk, men Carina sto fast ved sitt valg om å følge livsdrømmen. I dag bor en av sønnene hennes med familien i hovedhuset, mens Carina og mannen har flyttet inn i det mindre huset på gården. Den andre sønnen kjøpte en liten nabogård og bor der med sin familie. Bortsett fra datteren, som bor i Göteborg med sin familie, men ofte kommer hjem på besøk, er familien samlet.

- Egentlig drømte jeg om et lite hus på landet, men det endte med en gård, og det har jeg aldri angret på. Gården har blitt en kilde til familielykke. Valget om å kjøpe gården har formet hele familien – det brakte hjem begge sønnene mine og familiene deres. Å få være sammen med familien betyr alt for meg. Vi har kort vei til en innsjø med en liten badeplass og grillplass, hvor vi samles året rundt. Vi setter pris på å være ute og å være sammen.

- Med gården fulgte et naturlig ansvar som lar meg være ute i skog og mark regelmessig. Det er alltid noe som må gjøres – kratt som skal ryddes, skogsstier som må vedlikeholdes, eller barkbilleangrep som må håndteres. Søsteren min bor bare en kilometer unna, på en liten gård som hun og mannen kjøpte noen år før oss. Vi ønsket begge å lære mer om naturen, så vi tok jegerprøven sammen. Instruktøren ga oss innsikt i ulike jaktformer, mens vi måtte lese teorien på egen hånd. For noen år siden studerte jeg ’Bærekraftig skogbruk’ ved Linnéuniversitetet i Växjö sammen med sønnene mine. Nysgjerrigheten gir stadig nye perspektiver.

- Naturen har betydd enormt mye for meg gjennom hele livet. Når vi er i skogen, er mannen min og jeg alltid i harmoni. Det finnes bare glede når man er ute og kjenner vinden stryke over ansiktet. Naturen byr på så mye skjønnhet og ro.